Stopp da, vær så snill! Du trenger vel ikke… Faen, stopp da, vær så snill!
–Jeg skal hjem!
Hvordan skal du komme deg hjem nå da?
–Det vil jeg ikke si til deg, men denne jenta har sine egne meninger, og jeg kan gjøre hva jeg vil.
Jada, du kan få til akkurat hva du vil, men jeg lurer fælt på hvordan du sånn i virkeligheten skal komme deg hjem nå? Klokka er jo bare tre om natta, det er seks mil til togstasjonen, en mil til busstoppet og ikke akkurat fint vandrervær heller. Ikke har du med deg en dritt heller. Stopp nå, og bli med tilbake, før du blir syk. Vær så snill!
–Nei, jeg stopper ikke før du sier unnskyld.
Unnskyld
Hun stopper opp og snur seg imot meg. I blikket lyser det, men hun er ikke sint. Hun ser redd ut.
–Det teller ikke, du mener det ikke!
Jo, det gjør jeg vel.
–Hva er det du sier unnskyld for?
Det du er lei deg for.
–Jeg er ikke lei meg jeg… Jeg er forbanna! Jeg… Jeg er sint, jeg er ikke lei meg. Jeg er sint!
Da sier jeg unnskyld for det du er sint og forbanna for. Bli med tilbake da, vær så snill. Det er kaldt, det er mørkt, og det er ikke noe hyggelig her ute på fjellet. Vi kan gå tilbake, vi setter oss oppe og prater ut om alt sammen. Vær så snill?
–Jeg har mine egne meninger jeg!
Ja, selvsagt har du det. Du har mange fine meninger også. Kom nå så kan du fortelle om det inne!
–Mine meninger er mine!
Jeg finner frem røykpakka, med vilje spør jeg ikke om hun skal ha. Tenner på min egen så fristende jeg kan, og beholder pakka i hånda så hun ser den. Øya hennes blir lange, men hun spør ikke. Vi deler jo alltid røyk, uten spørsmål, men ikke denne gangen. Glem det! I fullt drama raste hun ut av hytta, uten noe som helst forvarsel. Nå står hun her i skjorts og t-skjorte, drita full. Hun babler videre, helt usammenhengende. Tydeligvis forbanna, uten at jeg forstår helt hva som er problemet. Var i utgangspunktet litt engstelig for å ta henne med meg. Hyttetur med gjengen, akkurat som i gamledager, nesten. Hyttetur med fullt kjør i fire lange dager. Seks av samfunnets utskudd, og henne. Allerede nå, den første kvelden blir det drama.
–Kom igjen, nå blir du med meg tilbake. Nå er jeg lei av tullet ditt!
Hva faen, tullet mitt? Det er jo du som løper avgårde!
–Hvis jeg skulle stikke av hadde jeg vel tatt med meg mobilen min, tatt på meg klær? Jeg måtte løpe ut i natta jeg, uten mobil, for å redde deg fra døden!
Åja, daså. Jeg overgir meg, takk for at du reddet meg.

*/*

Når vi kommer tilbake til hytta står begge syrehuene i gangen. Klare for en ny eventyrekspedisjon. Med hver sin oransje kjeledress ser de unektelig noe spesielle ut.
Tjukke dresser i dag?
Den eldste av dem svarer med en lang utgreiing om kjeledressen, og det spesielle foret som skal hindre det imaginære spesialpolitiet og overvåke dem på radar. Yngstemann fokuserer mer på hvor godt forberedt de er. Han viser og han peker, med en voldsom entusiasme kan han fortelle om det ene og det andre, som skal sikre akkurat denne “ekspedisjonen” fra og ende som alle de foregående. Eldstemann forsvinner ut ett øyeblikk.
–Hva er de de driver med egentlig?
De skal på kveldstur, det er fast prosedyre. Jeg fortalte deg jo om det før vi dro…
Eldstemann kommer inn igjen med en liten ryggsekk, setter seg ned på gulvet og tømmer innholdet utover. En etter en ropes tingene opp og legges i sekken, på lista krysses det av: Pillebokser, små og store poser med forskjellige pulvere, en liten saks, en skje, en lighter, ett lite speil,  fire nødbluss, leathermankniv, fiskesnøre, fiskekrok, trådsnelle, kobbertråd. Av alle ting kobbertråd! Lista er lang, de er utvilsomt bedre forberedt enn tidligere, uten at jeg tror de oppnår særlig suksess av den grunn. Hun ser opp på meg, i fylletåka klarer hun ikke å skjule forskrekkelsen.
–Du kan ikke la dem gjøre dette. De kommer til å dø!
Dette gjør de hver gang, ingenting jeg kan si som stopper dem. Tro meg, vi har prøvd, alle sammen.

Hun går mot rommet vårt, rolig men bestemt, og smeller igjen døra etter seg. Jeg blir stående og prate litt med dem, spør yngstemann om de har noen plan for hjemveien denne gangen. Stolt som en hane drar han frem fire poser med hvite klinkekuler. Som i eventyret skal han legge ut en sti, som skal lede de to stakkarene hjem. Om dette til alt overmål skulle slå feil har de som vanlig med seg fire nødbluss og ett fyrverkeribatteri.
–Kommer du?
Hun stikker hodet ut av døra, og klapper utolmodig på døra. Blikket hun sender meg hadde skremt satan ut av helvete. Så forsvinner hun igjen, med ett nytt smell med døra.

*/*

–Nå skal vi ha sex!
Nei, det skal vi faen ikke
–Jo, vi må det før vi prater sammen. Da kjenner vi kjærligheten vår bedre, det blir så mye lettere!
Det skjer ikke at jeg har sex med deg nå. Det kan du bare glemme, uansett hvor mye du enn måtte ha lyst.
–Jo, vi skal ha sex. To ganger!
Ikke faen! Se på deg da. Du har oppkast i håret, søle til langt oppover låra, du ser jo ikke ut.
–Er du ikke glad i meg? Elsker du meg ikke?
Det er som du sier innsiden som teller.
Ett av bladene hennes kommer susende igjennom lufta. Det havner på kommoden og river ned med seg masse rask.
–Idiot, jævla drittsekk!
Javel, du skal dusje. Siden du er så jævla kåt kan jeg bli med, så kan jeg vaske deg og sånn.
–Jeg vil ikke dusje, jeg vil ha sex.
Det blir sånn jeg sier, ellers sover du i stua.

Trusselen om å sende henne til å sove med syrehuene får henne på glid. Vi går inn på badet, etter mye om å men går hun i dusjen, med klærne på! Nå får jeg plutselig ikke lov å se henne naken.
–Du sa jo at jeg ikke så ut!
Orker ikke ta den diskusjonen, jeg gir bare opp. Istedet setter jeg på radioen, den står på en slitsom kanal med noe nymotens elektronisk bråk. Etter litt plundring med knapper og brytere finner jeg en kanal som lover godt. Midt iblant noen arabisklignende tegn ser jeg det står Jazz24, det må da være noe. Stemningen fra jazzmusikken brer seg utover rommet. Den rolige, følsomme sangen minner meg med en gang om hvor sliten jeg er. Jeg segner om på dassen og lener meg tilbake mot veggen. Bak glassteinene ser jeg konturene hennes mens hun romsterer rundt i dusjen. Hun snurrer, rundt, det ser ut som hun danser. Øynene glir igjen, energilageret er helt tomt.
–Pusen, kommer du? HALLO, Pusen?
Øya spretter opp, virkeligheten kaller, kan ikke forvente og få slappe av littegrann halv fire om natta. Ut bak dusjveggen stikker hun hodet ut, med håret fullt av shampo og et surt og oppgitt utrykk i ansiktet.
Fikk jo ikke se deg naken!
–Det var jo en tull da, herregud! Kommer du? Det er fullt av vann her, det renner ikke bort sånn som det skal!
–OI! Det er ikke sluk i denne dusjen. Hva skal vi gjøre med alt vannet? Jeg tror du må ringe en rørlegger!
Neivel?
Jeg drar av meg klærne, og går inn til henne. Jeg en formening om det manglende sluket, ikke overaskende stemmer den med virkeligheten. Det dumme fyllekreket har lagt alle klærne sine oppå sluket! Når jeg skyver de bort med foten, kan jeg bare ikke la være og slenge litt.
Du har så sterke meninger at sluket gjemte seg du jenta mi, tenk på det. Det er utrolig hvor heldig jeg er, dumme, enkle og ubrukelige meg, som har ei så fin og meningsfull jente som deg!
–Er ikke så heldig jeg. Har bare en dum kjæreste som prøver å stikke av fra meg på hyttetur!
Det var jo du som prøvde å stikke av!
–Jeg? Neineinei! Jeg ville bare ikke at du skulle stikke av med de to nærkisene jeg.
Så du stakk avgårde ut i gjørma, med meg på slep?
–Ja, hvorfor tror du jeg maste sånn om å ha sex når vi kom inn da? Jeg ville ikke at du skulle stikke av, at du skulle være med på det der. Det er jo farlig, løpe rundt sånn på fjellet. Det er sikkert masse rovdyr her.
Slapp av, det går helt fint. De har med seg fire hundre klinkekuler for å vise vei, og nødbatteri!
–Nødbatteri?
Ja, hvis de går seg vill på fjellet, finner de en høyde eller topp hvor de fyrer av ett fyrverkeribatteri.
–Hvorfor det?
For at vi som er igjen på hytta skal se hvor de er, og ikke bare lete på måfå. Det er liksom den siste nødløsninga de har, ett rop om hjelp. De trur på det også, av en eller annen grunn, men ingen av oss som gidder å hente dem. De kommer som regel tuslende dagen etter, noen ganger må vi ut og leite.
Hun ler litt, endelig er det fantastiske smilet tilbake. Ihvertfall for en liten stund. Vi blir stående og prate. Om oss, om gjengen, om henne, om henne og gjengen, om meg og gjengen. Hennes traumer med onkelen, og hvordan syrehuenes eventyr minner henne om dette. Alle tenkelige og utenkelige problemer er nå tydeligvis høyst reelle.

Vannet er kaldere nå. Dialogen har blitt monolog, hun prater på innpust og utpust, forsøker jeg å si noe blir jeg hysjet ned. Til slutt får jeg nok, skrur av vannet og går ut. Finner frem en stor bunke håndklær, og gir ett par til henne. Monologen fortsetter. Vi skal bo i Lørenskog. Vi skal ha to barn, fordi enebarn er så bortskjemte. Vi skal ikke ha hund, kanskje en katt. Ihvertfall ikke hund før barna er store. Bilen skal være grønn, ellers kan jeg bare drite i hele greia. Det virker som at hele fremtiden er fastsatt.

Inne på rommet går jeg rett i senga. Ned for telling, øya smeller regelrett igjen, selv om jeg prøver går de ikke opp. Hun legger seg inntil meg, og monologen fortsetter. Når huslånet er betalt skal vi kjøpe feriehus i Spania, ikke Thailand. Det er nemlig så langt til Thailand…

***